Livet kommer ikke i reprise


Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe? Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg kan stå opp av sengen hver morgen, frisk, og rask ( etter forholdene i alle fall hehe ), og jeg har ett utrolig godt liv. Hvorfor skal jeg da bry meg om hva fremmede mennesker mener om meg, og min kropp? Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen. Nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg gjør akkurat det jeg føler for uten å tenke på hva andre måtte mene, og tenke, for dere som følger bloggen vet at jeg ikke er kommet så langt ennå, men jeg kjenner likevel at jeg tar disse små stegene som jeg vet at tilslutt vil være veldig store. Jeg vil mer, og mer trø utenfor denne berømte komfortsonen, og da kan jeg jo være stolt, eller hva?

 

Som på fredag for eksempel. Det var veldig varmt i Kristiansand på fredag. Jeg hadde vært i begravelse, og fulgt faren til min aller beste barndomsvenninne til sitt siste hvilested. En slik sorgfull dag gir en mye tanker. Det er så innmari vondt å miste. Jeg har selv mistet pappaen min, og jeg vet hvor vondt det er. Jeg er livredd for døden, og kjenner at jeg nesten ikke får puste når jeg tenker på at en dag er alt borte, det er slutt for alltid. Nå spørs det jo også hvor man er i livet i forhold til å tro. Noen tror på himmelen, noen tror på den andre siden, noen tror på at når det er slutt, så er det slutt. Vi har alle våre tanker rundt hva som skjer etterpå. Jeg tror ikke det er slutten, men likevel, så hyperventilerer jeg ved å tenke på at tenk om det er nettopp slutten... Huff, nå skulle ikke dette være et blogginnlegg av det triste typen, men det å leve, det er så utrolig viktig. Det å nyte livet, og fokusere på å ha det best mulig, det er noe vi bør tenke over alle sammen. Vi tenker at livet skal nytes når barna blir større, eller når det er mindre å gjøre på jobben...eller når vi blir pensjonister. Livet kommer ikke med noen garantier. Vi må ikke utsette, og utsette, for plutselig, så kan det være for sent.

heidi slør.jpg 

For min del, så handler det å leve mer også om å bry meg mindre om hvordan jeg ser ut. Visst jeg klarer å slippe alle de idiotiske tankene på at kroppen min er stor, og heller fokusere på hvem jeg er, hva jeg står for, og hva jeg er god på, så vil jeg kunne nyte livet mye mer, og det å kjenne at jeg smått kaster en del dumme tanker bort, det er en innmari god følelse! Mange vil sikkert trekke på smilebåndet av mine utfordringer, men for meg er de store, for andre er det absolutt ikke en utfordring i det hele tatt. En av mine store utfordringer, det er å vise armer. Jeg skal helst ha armlengde som dekker ned til ca midten av armen. Grevinneheng, og løshud er ikke pent, i alle fall ikke på meg selv. Jeg har ett par tunikaer som er uten arm. De er sånn singlet type. Veldig deilige å gå i. Den ene er blitt brukt til å male i fordi jeg ikke så noe håp for den i forhold til at den ville bli vist i offentlighet noen gang, så den ligger blant arbeidstøyet..men jeg har også en turkis en, og den har jeg tatt på meg når jeg sitter på terrassen, og jeg sånn sett er ganske for meg selv. På fredag når det var så varmt, så trødde jeg utenfor komfortsonen, og gikk med helt bare armer i boligfeltet når jeg luftet pelsballen. Wohoo! Nå vet jeg at noen trekker på smilebåndet, men dette har jeg ikke gjort før, og jeg gjorde det ikke bare en gang, men jeg gikk sånn hele dagen, og glemte vel egentlig at jeg hadde den på. Vel, jeg gikk ikke på butikken altså, eller til byen, her snakker vi et skritt om gangen. Et steg i riktig retning, så får vi se om vi våger oss utenfor boligfeltet med bare armer i løpet av sommeren.

 

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være. Jeg har mange ganger på forhånd bestemt meg for hva andre tenker om meg fordi jeg er større enn mange andre, og det selv om ingen overhode har antydet at mine tanker er de rette. Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokuset var på vekten. Jeg vet at jeg ikke er 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, og tenke tanker, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi, så tenker jeg i dag at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

 

Når alt kommer til alt, så tror jeg vi må spørre oss selv hva som er viktig? Er det viktigste å ha den " perfekte " kroppen, og hva i all verden er den perfekte kroppen? Er det vekta som gjør oss lykkelig? Jeg tror ikke de slanke, og veldreide er de som er mest lykkelige. Alle sliter med sitt, men man tror automatisk at dersom man er normalvektig, så har man kun lykke i livet. Lykken kan ikke leses av på badevekta. Klart man har en del flere utfordringer når man er overvektig, og disse har man jo færre av med en lettere kropp, men vekt, og lykke går ikke hånd i hånd. Sunnhet, og god helse finner man heller ikke i alle slanke kropper. Kunne man ha sett på innsiden av oss alle, så tror jeg mange ville ha blitt overrasket. Om ting ikke legger seg på utsiden hos alle, så er der mye man ikke kan se.

gode nok.jpg

Det er mye snakk om sommerkroppen denne sommeren. Hva er sommerkroppen, og hvorfor skal alle hige etter den? Hvem er det som har bestemt hvordan en perfekt sommerkropp skal se ut? Dette skaper ett så utrolig negativt fokus, som igjen resulterer i at flere pakker seg inn i frykt for å vise sin egen kropp. Fokuset har vært enormt stort den siste tiden på hvordan kroppen skal være, og hvordan man skal komme ned i vekt for å få kroppen alle drømmer om. Magen, og rompa skal frem i lyset, og jeg synes det hele bare er utrolig trist. Det er ingen som liker lange bukser, og topper med halvlange armer på virkelig varme dager. Det er da man drømmer om å finne frem shorts, og singlet, og ta meg seg badedrakta for å hoppe i nærmeste vann. Ingen ønsker å kle på seg på varme dager, men med alt fokuset på den perfekte kroppen, så er det ikke akkurat flere som kler av seg. Da gjør man ofte det man kan for å skjule det meste. Man vil ikke vise at magen er like stor i år som i fjor, eller at valkene sitter på akkurat samme plassen som de har gjort de siste årene. For de fleste av oss, så ble det ikke sommerkroppen denne sommeren heller. Jeg vet at neste sommer en gang kommer, men det ble ikke i år, og jeg har heller ikke satt de store planene for at den vil komme neste sommer heller. Den kommer når den kommer... likevel er det ikke riktig at man skal ha dårlig samvittighet, eller føle seg som den tjukkeste i hele verden. At sommerkroppen ikke kom denne sommeren heller skal da ikke ødelegge hele sommeren for deg! Det er ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam at endel av oss lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste. Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer " akseptabelt " at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo.

more to love. vita univers heidi rosander

Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen? Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har tross alt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver " perfekte " kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det.

 

Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og det er første gangen jeg virkelig har tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før :-) Nå går jeg i singlet sånn litt i offentlighet ( må bare sørge for å få en fin farge nå ), jeg skal kjøpe meg ny badedrakt, og jeg skal bade i sommer. Jeg skal til og med finne frem sommerkjolen fra i fjor. Jeg vet det er langt igjen, men det gidder jeg ikke å tenke på. Jeg skal tenke på hvor flink jeg har vært som har kommet dit jeg har.

 

Vil du lære mer om vår kostholdsfilosofi og hva vi kan gjøre for deg? Delta på vårt gratis 3 dagers e-postkurs: