Overvekten sitter i hodet


En størrelse for stor har jeg vært hele livet. Sånn sett har jeg vært mer enn en størrelse for stor, men synes bloggtittelen sier mye om følelsen man har hatt igjennom årene. Tidligere stilte jeg aldri spørsmål om hvorfor jeg var stor, men i dag er jeg glad for at jeg har fått god hjelp til å sortere tanker, og kanskje finne noen svar på hvorfor man har tatt de valgene man har gjort, og hvorfor man tenker som man gjør. Overvekten sitter i hodet mitt, og jeg kan ikke skylde på noen andre for at jeg er overvektig. Jeg er ikke den personen som i barndommen fikk spise hva jeg ville. Jeg husker ennå episoder hvor mamma fersket meg i å spise godteri på dager det ikke var lov - jeg kan love deg at det ble hurlumhei :-) Heller ikke i dag er jeg en person som sitter og spiser usunne ting til det tyter ut av ørene mine, men likevel er det en grunn til at jeg ikke har gått 110 % inn for å endre livsstilen min - man faller tilbake på dårlige valg, og negative tanker.

 

Jeg skriver om livet på godt og vondt, som en størrelse for stor. Jeg som har vært stor hele livet skulle vel ha akseptert nå at jeg sikkert ikke bare er en, men flere størrelser for stor, men å akseptere størrelsen er ikke enkelt. All respekt til de kvinner, og menn som godtar seg selv med den kroppen de har, for det er mange der ute som trives med de kiloene de har for mye, og som bærer de med stolthet. Jeg beundrer disse så utrolig mye. Det at de har akseptert vekten, og ikke bruker masse tid, og energi på all den negative tankegangen det er rundt det å være en størrelse for stor. Det er disse tingene jeg jobber med nå.

 finne ro Heidi Rosander Vita Univers.jpg

Jeg ønsker å finne roen! Jeg ønsker ikke lengre å kave etter å bli tynn! Hvorfor skal jeg bruke så mye energi på uviktige ting når jeg kan bruke den på langt viktigere ting i livet. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere at man er stor? Er det fordi samfunnet sier at sånn skal man ikke være, eller er det fordi man selv kjenner på at det er tungt å være overvektig? Går det på selvfølelse, eller går det på å passe inn i den normen som samfunnet mener man skal passe inn i?

 

For min del, så er nok dette todelt. Klart jeg har ett mye mer avslappet forhold til det å være overvektig nå enn før. Jeg har klart å akseptere det mer fordi jeg har ryddet masse i topplokket. Jeg er vel der nå at jeg ønsker å få ett lettere liv fordi det vil være det beste for meg. Jeg ønsker å sette helsen min først. Jeg er ikke der lengre at jeg vil gjøre det for alle andre. Jeg vet at ingen av mine nærmeste verken forventer, eller forlanger at jeg skal ned i vekt. Jeg vet at de er glad i meg for akkurat den jeg er, ikke for hvordan jeg ser ut... men du verden så lang tid det har tatt å innse dette. Man tror så mye rart oppi dette topplokket, og er det noen som stadig spiller oss et puss, så er det hodet. Hodet mitt tror mye, og øynene mine ser mye de egentlig ikke ser. Man tror at de nær en egentlig vil man skal være tynn, man tror de skammer seg over oss, og at de tenker ting som slettes ikke stemmer. Jeg har sikkert en million ganger lagt ord i andres munn som ikke har et snev av sannhet over seg. Hvorfor gjør man seg selv så vondt?

 

Før var det sånn at jeg hver mandag gikk på med ny giv. Nå skulle jeg vise alle at jeg kunne klare det... så ble det nok et mislykket forsøk, og så kommer styggen på ryggen og forteller deg hvor mislykket du er, og ikke minst hvor stygg du er. Så går man ned i den berømte kjelleren, og der blir man til man igjen er klar for å forsøke på nytt. Mange av disse forsøkene gjør man for alle andre, fordi man tror alle andre forventer det, ikke minst samfunnet. Man blir deprimert av at man stadig mislykkes, og det tærer på selvfølelsen, noe som igjen tapper for oss for energi som man skulle brukt på helt andre ting. Jeg tror det er bra at jeg ikke vet hvor mange minutter, timer og dager jeg har brukt på å snakke negativt om meg selv. Det er ille når det første man tenker på når man våkner er hvor stygg, og feit man er, og disse tankene følger deg gjennom hele dagen. De kverner, og kverner, og slik kan man ikke holde på! Man må lære seg til å like seg selv... det tar tid for å kjenne på at man liker seg selv, men man kan komme dit om man jobber for det. Det er så utrolig viktig at man får hjelp til å sortere tankene. Jeg fikk veldig god hjelp av en fantastisk terapeut som drev med kognitiv terapi, og jeg har i ettertid hatt samtaler med en coach. Begge hjalp meg til å innse viktige ting for å komme meg videre. Jeg kan ikke få understreket nok hvor utrolig viktig den mentale biten er i en livsstilsendring, og i hele prosessen med å akseptere seg selv for den man er. Man er ikke psykisk syk fordi man får hjelp til å sortere tanker. Den myten har vi vel lagt død for lenge siden? Vi mennesker bærer på så utrolig mange tanker som vi ikke trenger, og får man ryddet bort uviktige tanker, så får man det mye bedre med seg selv. Man trenger å rydde for å finne svar. Svar på hvorfor vi velger som vi gjør, og hva som ligger bak alle de dårlige valgene vi tar.

 

 fordommer mot fedme Heidi Rosander Vita Univers.jpg

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig sint når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store! Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, og hvem har rett til å si at overvektige er stygge, mislykkede mennesker? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker på stranden, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange på disse mytene? Klart det er mange overvektige som spiser for mye, trimmer for lite, og sitter mye på sofaen, men det er det jaggu med mange normalvektige også som gjør!

 

Har man noen gang tenkt over at det kanskje er en grunn til at enkelte overvektige isolerer seg med mat, og tv? Hva tror dere at det gjør med et menneske som gjennom livet hele tiden er blitt kalt både tjukk, og feit? Hvordan tror dere at det føles og hele tiden føle seg stygg? Kanskje er det blikk, kommentarer og mobbing som gjør at enkelte isolerer seg, og bruker mat som trøst? Jeg sier ikke at det er noen unnskyldning, for vårt liv, er vårt ansvar, men mye har en årsak, også overvekt.

 

Samfunnets holdning til overvektige er utrolig stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Også i arbeidslivet må holdningene til overvektige endres. Det å søke jobb som overvektig er en stor utfordring fordi mange arbeidsgivere ser på overvektige som late, og at man dermed ikke kan klare å yte det man skal. Kanskje på tide å legge også denne myten død? Jeg blir så iltrende sint når mennesker ser ned på andre for hvordan man ser ut. Kanskje alle skulle ta en titt på seg selv i speilet, og se om man har noen grunn til å prate andre folk ned? Hvorfor er en normalvektig finere enn meg? Hvorfor skal ikke jeg få føle meg fin fordi om jeg har en del kg for mye? Hvem har rett til å si at jeg er stygg, eller uttale at man blir kvalm når man ser overvektige mennesker? Hva gjør alle andre til så mye bedre mennesker enn de som er overvektige? Å være overvektige er ikke ensbetydende med verken dårlig helse, mindreverdig eller latsabb. Jeg er sikker på at min kondisjon, og helse kan være langt bedre enn hos en normalvektig. Jeg trener 4 ganger i uken i motsetning til sikkert mange normalvektige. Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke, men jeg vet at jeg er stor. Målet mitt er nå å jobbe mot en mye bedre helse, og en sterk kropp. Jeg jager ikke lengre etter mål jeg ikke kommer til å nå.

 

Overvektige mennesker er like flotte som alle andre, og vi overvektige skal være stolte over den vi er. Vi har all grunn til å føle oss flotte både utvendig, og innvendig! Til de som har fordommer mot overvektige:  Tenk deg nøye om neste gang du kommentere en annens utseende, og spør deg selv hva som gjør at du har rett til å si det du sier, og hva som gjør deg så mye bedre enn alle andre......  

 

Hilsen Heidi