Veien til lykke..

..Kan det være gjennom slankeoperasjon?


Jeg er i mot slankeoperasjoner. Jeg er i mot at man amputerer friske organer, og jeg er i mot at man gjør kroppens innside unormal for å få ett " normalt " liv. Slankeoperasjoner er nåtidens lobotomi skrev Linn Kristin Brænden i et gjesteinnlegg på bloggen min i november, og jeg er veldig enig med henne. En del reagerte nok på ordbruken, men det er jo mye sannhet i dette. Man ødelegger friske organer i desperasjonen etter å bli slank! Jeg vet jeg vil få mye kjeft etter dette innlegget også, men jeg synes det er så viktig å sette fokus på den økningen som nå er i antall slankeoperasjoner som utføres. Fra 150 slankeoperasjoner i 2004, så er antallet økt til 3000 i 2015! Noen vil nok kommentere at slike operasjoner ble utført lenge før 2004, men det er fra 2004 fagfolk selv uttaler at man startet med slankeoperasjonene som man utfører i dag. 3000 nordmenn legger seg hvert år under kniven i ett siste forsøk på å oppnå lykken med en slank kropp, for det er jo den slanke kroppen man higer etter. Alt av bivirkninger tar man med seg. Livet blir kanskje en større utfordring på så mange områder etter en operasjon, men samfunnet har alltid fortalt oss om at lykken, den ligger i en slank kropp, så da er man villig til å ta sjansen på alt som kan komme i kjølevannet av en operasjon. Mange angrer på at man tok valget fordi livet ble alt annet enn lett etterpå, men velger man operasjon, så er det et valg for resten av livet.

 slankeoperasjon vita univers  heidi rosander.png

I helgen kunne man høre fagfolk uttale på nyhetene at man nå begynner å se langtidsbivirkningene av slankeoperasjoner. Disse har man visst lite om tidligere, nettopp fordi det ikke har gått mer enn 12 år siden starten. Man har vært redde for hva som vil dukke opp av bivirkninger etter at årene går. Man vet mye om bivirkningene som kan oppstå nært etter en operasjon, men man har ikke visst hva som kunne skje på lang sikt. På nyhetene lørdag kveld forteller også leder ved Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold, Jøran Hjelmesæth at langtidsbivirkningene begynner å komme for alvor. En dansk undersøkelse viser at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man også i Norge. Sykdommer grunnet vitaminmangel, magesmerter man ofte ikke finner ut av, kvalme, forstoppelse, gallestein, depresjoner, økt bruk av rusmidler - dette er en del av bivirkningene man nå ser. Helsemyndighetene vet for lite om langtidsbivirkningene, og understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Det er nettopp det en slankeoperasjon skal være, en siste utvei. De som er så store at det er fare for livet, og de som faktisk ikke kan leve ett fullverdig liv pga stor vekt, de skal få innvilget operasjon. Vi andre, vi bør få ett helt annet behandlingstilbud. Jeg våger å hevde at de aller fleste av de som står i kø for operasjon i dag, de kunne ha klart vektreduksjonen på egenhånd ved hjelp av ett langvarig behandlingsopplegg der man bor. Jeg våger også å hevde at veldig mange ser på en slankeoperasjon som en " lett " utvei i form av at man da slipper å gjøre jobben selv. Det er ingen lett avgjørelse å la seg opererer, og jeg vet at for mange så er dette en avgjørelse som har tatt tid å komme frem til. Jeg vet at vi alle har prøvd tusenvis av ganger før. Jeg vet man blir oppgitt, at man blir lei og deprimert. Jeg vet man blir lei av å føle seg som en elefant, og lei av at vekten skal begrense oss. Jeg har vært der, og jeg vet nøyaktig hva veldig mange føler på. Jeg har vært så lei, og langt nede at jeg selv ønsket å la meg operere. Jeg så det som siste utvei jeg også fordi vekten tok for mye plass i livet mitt.

Jeg har som de fleste andre slitt masse med vekten, og jeg har jobbet masse opp igjennom for å gjøre noe med situasjonen. Til tider har jeg jobbet beinhardt. Ett par ganger har jeg virkelig lyktes i å gå ned i vekt. Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Det må jobbes for å forbli der nede. Klart det er frustrerende å tenke på at man alltid må tenke på hva man putter inn, og at man får nok trening, og aktivitet. Jeg skjønner at mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som enda tror at operasjon er løsningen, og at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. 

 

Jeg ønsker at myndighetene skal redusere antall slankeoperasjoner, og jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker ikke dette fordi jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, men fordi jeg vet at det er en mye bedre måte å klare kampen mot kiloene på. Jeg er fortsatt tjukk, jeg sliter fortsatt med for mange kilo, men jeg ser at med den riktige hjelpen, så går det den riktige veien for meg både i form av vektnedgang, tap av cm, og en mye, mye bedre utgave av meg selv, en mye mer lykkelig og fornøyd Heidi. Veien jeg er på er en vei jeg selv er med på å bestemme målet for. Man skal ikke se på en slankeoperasjon som en lettvint utvei, og tro at man kan sitte med hendene i fanget, og tro at vektproblematikken er løst. Operasjon er en starthjelp, men om du jobbet før for å gå ned i vekt, så må du sannelig jobbe etter en operasjon også for å holde deg nede. Mange går jo ned mange kilo før en operasjon. Hvorfor ikke fortsette på denne veien når du faktisk ser at det er mulig? Man legger hele sjelen sin i å gå ned det antall kilo man må før en operasjon, og det beviser vel bare at når man ønsker noe høyt nok, så klarer man det? Ønsker man en vektnedgang sterkt nok på en naturlig måte, så kan man klare det! Det vil jo ta mye lengre tid, men kroppen ønsker det sånn. Det er sånn kroppen ønsker at vi skal gå ned. Man har brukt lang tid på å bryte ned kroppen, og ødelegge den, så da må man sannelig finne seg i at det tar tid å få den i form igjen. Tenk hvilken glede, og mestring man føler når man faktisk på egenhånd klarer å gå ned i vekt! Følelsene ved å klare, og mestre. Følelsene ved å lykkes, og se at det går an, det er følelser, og opplevelser som er verdt gull! Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først, og deretter skal man ta grep og både trening, og kosthold. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den " perfekte " kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhet mellom en slank kropp, og stor lykke.

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. Mitt valg om å si nei til operasjon, det er ikke noe jeg skriver om for å skryte, eller for å fortelle alle at mitt valg er det riktige. Jeg er ikke en enestående person som klarer noe ingen andre klarer. Kan jeg klare å endre etter tusenvis av mislykkede forsøk, og med alle mine negative følelser rundt meg selv, så kan alle klare det...og det er nettopp det budskapet jeg har til alle overvektige : VI KAN!

Europa står foran en fedmeepidemi av enorme proporsjoner innen 2030, ifølge prognoser fra Verdens helseorganisasjon (WHO). De tror at så mange som tre fjerdedeler av alle norske menn vil være overvektige innen 2030. Også i land hvor befolkningen tradisjonelt har vært slanke, som Sverige, ventes fedmeepidemi å slå til. Britiske helsemyndigheter mener at myndigheten i Europa nå må rette fokus på begrensning når det gjelder markedsføring av usunn mat, og sunn mat må gjøres billigere. Ingen tiltak som gjøres i dag gir gode resultater. Da gjelder vel det også resultatene etter fedmeoperasjoner? Forskning tyder på at mange fedmeopererte legger på seg igjen etter noen år, og kanskje når en høyere vekt enn før de ble operert. Hvert år opereres rundt 3000 personer for fedme i Norge. Antallet vokser raskt, og har ellevedoblet seg de siste ti åra. I dag er det omtrent 100 000 nordmenn som har sykelig overvekt. Stort sett er det voksne som får tilbud om operasjon, men det er også gjennomført på barn helt ned i alderen 13 år.

slankeoperasjon 2 vita univers heidi rosander.jpg 

Jeg har hatt mange samtaler med bekjente som har gjennomgått en slankeoperasjon, og mange av disse syntes ting er blitt så innmari vanskelig. Det har mange bivirkninger, og man har begynt å merke at vekten går opp igjen. Mange skjønner ikke hvorfor, men da jeg spør om hvordan aktivitetsnivået, og matinntaket, så er det flere som må innrømme at de stort sett ikke har tatt de nødvendige grepene. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Man kjemper en like tøff kamp etter operasjonen som før, og man kan etterhvert kjenne panikken komme for at vekten skal gå tilbake der den var, men hvorfor tar man da ikke de grepene man må? Man ønsker ikke å trene, eller bevege seg mer, og man ser ikke at mengden mat ikke kan være som før. "Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå" sier de...det ble ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Mange kan etter hvert spise som før, mange kan spise ganske store porsjoner .. er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en starthjelp i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før....En slankeoperasjon koster staten over 100000 kr. I tillegg kommer legebesøk/sykehus besøk grunnet komplikasjoner, og så kommer utgiftene til fjerning av løshud. Det blir store utgifter av slikt. Dette er lang større utgifter enn hva det hadde kostet å gi ett langvarig behandlingsopplegg hvor man følges tett av fagpersoner både innen det mentale, kostholdet vårt, og den fysiske aktiviteten. Det nytter ikke med 12 ukers aktivitet på grønn resept, eller noen ukers kurs når man etter disse ukene står helt alene. Vi trenger hjelpen her vi bor for å klare det.

 

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere av dem også, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de lot seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot at slankeoperasjoner finnes, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende, og jeg synes staten skal stille enda strengere krav enn de gjør i dag. Jeg tror det er veldig få som får nei til operasjon ennå man får beskjed om at det ikke er en selvfølge at alle får ja....jeg kjenner en som har fått nei, men som etter en stund likevel fikk ja. Er det sånn at alle som får ja til operasjon ikke kan klare de grepene som må til om hjelpen blir rettet bort fra operasjon, og heller setter fokus på det mentale, på aktivitet, og på kost? Er det fordi vi overvektige ikke gidder at stadig flere lar seg operere? Er det fordi man jager etter et mål som kanskje ikke er realistisk ? Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt.