Frisk..


Frisk fra utmattelse med paleo

Mitt navn er Linn, jeg har bachelor i ernæring og jeg kommer til å skrive litt for Vita Univers! Her i mitt første innlegg vil jeg fortelle litt om hvordan jeg spiste meg frisk fra sykdom. Hensikten er først og fremst inspirasjon, for om mine erfaringer kan hjelpe eller inspirere andre blir jeg veldig glad.

 happylinn spets vita unviers.jpg

Det blå teppet med armer er dessverre irrelevant for denne historien

 

Jeg begynte for alvor å interessere meg for ernæring som 18-åring, mye fordi jeg ble nysgjerrig på hvordan kroppen mest effektivt gikk ned i vekt. Jeg ville finne det perfekte kosthold slik at jeg kunne holde meg slank hele livet uten å tenke over det! Jeg hev meg over rugbrød med magerost, fiberrik frokostblanding med skummamelk og salater uten dressing. Det varte selvfølgelig ikke lenge før jeg fant ut at det ikke funka. Jeg var konstant sulten og det eneste jeg tenkte på var mitt neste måltid. Og smågodt. Jeg skjønte at jeg ikke kunne ha det sånn, det var langt fra optimalt.

 

Men så kom jeg over lavkarbo i 2009. Endelig slapp jeg å tenke på mat hver våkene time. Endelig kjente jeg at kroppen min slappet av og at magen ikke blåste seg opp etter hvert måltid. Endelig slapp det forferdelige søtsuget! Jeg husker hvordan jeg syns kostholdet virket så logisk; hvordan god helse, naturlig mat og en sunn kroppsvekt endelig hang sammen. Jeg var ekstatisk, selv om alle rundt meg trodde det hadde rabla for meg. Hva i all verden hadde jeg pålegget på om jeg ikke spiste brød? Skulle jeg ikke ha knekkebrød engang? Jeg kunne da ikke maule pålegg, det var ikke riktig. Men jeg var fornøyd! Åh, som jeg koste meg med egg, bacon, gode oster, rømme og kylling panert med parmesan. Korn ble fullstendig bannlyst. Jeg begynte å studere ernæring i 2011 og følte at jeg hadde knekt koden. Og det hadde jeg kanskje. Men så ble jeg syk.

 

Jeg ble syk etter en liten periode der jeg spiste havregrøt fordi jeg hadde så dårlig råd og ikke kunne kjøpe nok lavkarbomat. Jeg fikk raskt vondt i hodet, vondt i musklene mine og så slapp at jeg ikke orket å bevege meg. Jeg klarte ikke engang ha på lys eller høre på rolig musikk – det ble tortur. Legen trodde det var migrene og ga meg sterke smertestillende. Men symptomene fortsatte, og ble spesielt tydelige etter jeg hadde spist et måltid. Selv om havregrynet gikk i søpla og jeg prøvde å spise så sunt som mulig så ble jeg ikke bedre. Jeg endte opp med å bli sykemeldt.

 

 chronic fatigue battery Linn Spets Vita Univers.png

Fastlegen tok meg ikke seriøst, langt ifra, men han forklarte meg at han fant spor av to alvorlige virusinfeksjoner i blodprøvene mine. Jeg hadde både hatt kyssesyken og lungebetennelsen mykoplasma, men jeg hadde ikke merket noen av delene. Jeg Googlet symptomene opp i mot infeksjonene og fant raskt ut at ME (kronisk utmattelsessyndrom) passet tilstanden min. Dette trodde ikke legen min noe på. Jeg virket rett og slett ikke så syk som jeg skulle ha det til. De som var syke med ME klarte jo ikke komme seg ut av senga engang, mens jeg hadde klart å komme meg helt til legekontoret for å få en sykemelding. Jeg klarte jo å komme meg på jobb for så å bli sendt hjem fordi jeg var for sliten. Nei, jeg hadde nok ikke ME, mente han.

 

 

Jeg forklarte spesielt om hvordan jeg ble ekstra slapp etter måltidene, nesten som et anfall: et mørkt teppe som la seg over kroppen min slik at jeg ikke klarte å røre meg, eller som en indre bryter som ble skrudd av. Vet du hva jeg fikk til respons?

 

”Det virker som du er veldig redd for å være syk og jeg tror vi skal sette deg på angstdempende medisiner.”

 

Jeg bytta lege på dagen. Den neste legen min trodde heller ikke at jeg hadde ME, men han syns det var interessant at jeg ble så dårlig etter måltidene. Jeg ble endelig henvist videre til noen som hadde mer peiling på magehelse, og gastroenterologen jeg møtte var ikke i tvil om at jeg hadde ME. Det var SÅ godt å bli trodd! Han mente også jeg hadde irritabel tarmsyndrom (IBS) og han hadde en teori om at disse to diagnosene hang sammen. Dette med tarmhelse hadde nok mye å si for helsen til resten av kroppen, mente han. Men hva skulle jeg gjøre for å bli frisk? Nei, det kunne han ikke svare på.

 

Jeg endte opp med å være sykemeldt fra deltidsjobben i et år mens jeg prøvde å henge med på studiene til tross for sykdommen. Folk rundt meg lurte på hvordan jeg kunne virke noenlunde frisk mens jeg andre ganger måtte ligge på et mørkt rom. Hvorfor jeg av og til brukte solbriller inne for å få dempe belysningen. Kanskje det var fordi jeg spiste lavkarbo at jeg ble så dårlig? Jeg fikk de spørsmålene, noe som var både vondt og vanskelig. Jeg visste jo ved meg selv at lavkarbokostholdet mitt var det eneste som gjorde at jeg ikke var sengeliggende på fulltid.

 

I 2014 måtte jeg ta et vanskelig valg. Sykepengene tok slutt, så jeg kunne ikke lengre være en sykemeldt student. Et alternativ var å flytte fra den kjære samboeren min i Oslo og tilbake til Nord-Norge. Der kunne jeg bo hos mamma, være ufør og heller utsette den siste lille biten av studiet mitt til jeg ble frisk. Det andre alternativet var å gå tilbake til jobb. Jeg orket ikke tanken på å jobbe, men det andre alternativet var verre (sorry mamma, ikke ta det personlig). Jeg tvang meg ut i arbeidslivet igjen og jobbdagen bestod av 4 timer på lageret i klesbutikken med solbriller på og med lange pauser der jeg la meg ned på gulvet. ”Du er jo ikke frisk”, fikk jeg høre av kollegaene mine. Nei, jeg var helt enig i det.

 

Men dere, jeg ble jo frisk! Og det er ikke fordi jeg tok meg et glass vann, kom meg ut i frisk luft, tvang meg selv til å trene igjennom smerten eller ble flinkere til å slappe av. Ja, dette er bare et knippe av de ”gode rådene” jeg har fått. Det jeg bestemte meg for var å kutte ut (de høyt elskede) melkeproduktene fra kostholdet mitt. Det tok så lite som 4 dager, og jeg var HELT symptomfri! Jeg kunne jobbe 8 timer, jeg kunne ta meg en løpetur og jeg kunne endelig gjengjelde den kjærligheten, omsorgen og støtten jeg hadde fått av kjæresten min. Det var ekstremt befriende og jeg følte at jeg hadde fått livet mitt tilbake!

 

 paleomat  Linn Spets vita univers.jpg

 

Men hvorfor tålte jeg ikke melkeproduktene? Jeg har kommet frem til at jeg har en intoleranse for melkeprotein og at immunforsvaret mitt var blitt så nedbrutt av infeksjoner at kroppen min ikke tålte like mye som før. Men hadde jeg virkelig ME? Jeg vet ikke. Man vet jo ikke helt sikkert hva ME er. Det jeg vet sikkert var at jeg ikke var frisk. Og hadde jeg spist et tradisjonelt, norsk kosthold hadde jeg nok hatt det mye verre.

 

Dette spiser jeg for å holde meg frisk (og slank, og lykkelig):

- kjøtt, fisk, egg og innmat

- naturlig fett fra kokos, smørolje (klarnet smør uten melkeprotein) og dyrefett som talg og smult

- de aller fleste grønnsaker og bær + litt bløtlagte nøtter

 

Jeg holder meg unna dette:
- melkeprodukter

- korn og belgfrukter

- raffinert sukker

 

Jeg sier ikke at alle bør slutte å spise melkeprodukter, men jeg tror noen er mer sårbare enn andre, av forskjellige grunner. Jeg er tydeligvis en av de som er ganske sårbar og som faktisk ikke bør spise like ”variert” som andre mennesker kan. Det betyr overhode ikke at jeg ikke kan kose meg med god mat, men heller at jeg må være kreativ og smart når jeg planlegger matinntaket mitt. Jeg må lage så å si alt fra bunnen av, men det har hjulpet meg til å bli mer bevisst på hva menneskemat faktisk er. Det, og det faktum at jeg er frisk og velfungerende i dag, er noe jeg er svært takknemlig for.